Har en tung periode i livet... Sliter med et hav av tanker jeg ikke vil ha.
Obs!
For envher som ikke har løst å lese et "klage-inlegg" kan se en annen vei. I slike perioder har jeg ekstremt kort lunte og blir VELDIG lett irritert.
UtdanningStår ved et punkt hvor jeg tviler sterkt på at jeg blir å klare å fullføre noe utdanning. Rett å slett fordi jeg, for første gang på ca. 2 år, ikke har peiling på hva jeg vil gjøre med livet. Jeg har vært så sikker de siste to årene: jeg vil utdanne meg innenfor noe som innebærer mye psykologi, slik at jeg kan hjelpe andre gjennom tøffe perioder. Ikke nødvendigvis psykologi, men jeg har streifet innom tanken før.
Som jeg sa sliter jeg med et 'hav av tanker'. Det er et eneste rot, og tankene om utdanning innebærer blant annet:
-Psykolog
-Ambulanse
-Fysioterapaut
-Barne og ungdomsarbeider
-Resturant og matfag
Det er de jeg har tenkt mye på, men jeg klarer ikke feste tankene på noe spesifikt lengre. Så jeg har søkt til Pasvik Folkehøgskole for å ta et rolig år for å samle tankene, få tid til å tenke hva jeg virkelig vil. Har ikke fått vite sikkert om jeg har fått plass, men linjefaglærern ringte meg og sa jeg er nr. 14 på lista hans, og som jeg forstår det er det plass til 14 elever på linja. Jeg vil virkelig komme inn der, tror det vil hjelpe meg mye.
VennerOh my god... Jeg tenker så sinnsykt mye på vennskap. Har mistet mange gjennom årene. Enkelte har jeg gitt flere sjanser enn jeg tør å innrømme, men når jeg fikk litt avstand fra dem klarte jeg å banke litt vett inn i mitt eget hode. Til slutt sa jeg "Fuck you". Hvertfall i tankene mine, har ikke sagt hva jeg tenker om dem direkte til dem. Det er ikke det at jeg er redd for å miste dem helt, at de liksom ikke skal se på meg engang. Det er rett og slett for at jeg ikke synes de er verdt det. De er ikke verdt bryet å engang kjefte på. Krangle med. De kan leve de stakkarslige livene deres i tro om at jeg synes bra om dem. Og jada, mitt liv er ikke så mye bedre.
Men det er ikke jeg som lyver på meg følelser jeg egentlig ikke har og leker med andres følelser. Det er ikke jeg som er utro. Det er ikke jeg som tror jeg er en så JÆVLIG god venn, men klarer ikke trynet på personen så snart det ikke er noen andre i rommet. For min del så er ikke en person en sann venn om den personen ikke klarer å være med deg alene når vennen din har behov for noen ved sin side når man har det tøft.
Det finnes så klart unntak. Det er alltids noen vennskap som bare er basert på å møtes som en gjeng. Men for meg er man da mere som en 'fjern kompis' enn en god venn.
Det går ofte tanker gjennom hodet mitt; skal jeg tilgi dem? Gi dem en siste sjanse? Men er de verdt det? De har fått så mange sjanser før, hvorfor skulle det være forskjellig nå? Hva skjer om vi blir nær igjen, også forsvinner de som før? Kan jeg ta den sjansen? Det sårer når venner misbruker tilliten din.
Jeg har også en del venner som bor langt unna. Som jeg ikke får vært med. Oslo, Drammen, Alta, Hammerfest, Finland. Men venner trenger ikke engang bo på andre siden av landet, eller fylker. De kan bo i samme by (blir vel mer riktig å si "plass") og jeg ser dem sjeldent. Her i Vardø har jeg to venner, en med litt dårligere kontakt enn den andre. Men det er umulig å være med dem. Rett å slett umulig, eneste tanken jeg setter meg opp er at de vil ikke ha noe med meg å gjøre.
Vivian klarer jeg ikke å skjønne meg på. Eller, rettere sagt jeg klarer
ikke skjønne meg på mine egne tanker om henne. Hun er kanskje den
personen til å ha fått nest mest sjanser og tilgivelse fra meg, men
likevell er vi ennå venner. Jeg har BRUTALT KNUST vennskap med andre for
mindre. Men dypt inne bak alle de dumme handlingene, klarer jeg ennå å
se en god venn. En venn som, in the end, vil være der for meg. Og i
tillegg har jeg en intens følelse av at en gang blir hun å ha behov for
en venn som støtter henne fullstendig, og jeg har tenkt å stå ved hennes
side til hun beorder meg vekk. Vivian er en av de få vennene jeg vil
omfavne og si at jeg er glad i henne, selv etter en heftig krangel.
Kjærlighet
Ja, big surprise, jeg som absolutt alle andre tenker på kjærlighet. Enhver med en homofobisk attitude mot ordet "kjærlighet" kan gå å hoppe utfor en bro. Having that said; det er mye som plager meg her. Det er vel ofte sånn at har man ikke spesielt mye kjærlighet i livet sitt virker kjærlighet fullstendig håpløst. Desverre, alt jeg kan huske er de dårlige minnene.
Jeg kan ærlig innrømme at jeg har ikke sett mye til kjærlighet i livet. (Igjen et lite aggressivt "utbrudd") Enhver som engang TENKER på å skryte over at de har hatt mer 'kjærlighet' i livet, piss off! Fra min erfaring;
de aller fleste som føler en desperat TRANG til å gjøre narr av de som ikke har hatt like mye oppmerksomhet fra det motsatte kjønn har ikke peiling på hva TANKEN bak kjærlighet, og de har bare sett det fysiske som oppstår mellom dame og mann (no disrespect towards gay people)
Jeg savner eksen, Annka. Ja, jeg savner det forholdet vi hadde. Men det vil aldri komme tilbake. ALDRI! Helt ærlig, i dag ville jeg heller hopper foran toget enn å bli sammen med henne.
Benedikte. Vel, vi var aldri sammen. Men vi rotet en stund. På bare et par måneder klarte hun å såre meg mer enn noen annen har gjort. Hun er det verste tilfellet av det jeg nevnte tidligere; misbruke tilliten min. Og ja i dette innlegget er jeg helt ærlig, om hun skulle lese det eller at dette ble sendt til henne så hadde jeg gitt meg blanke faen. En gang må vel bli den første at hun finner ut hva jeg egentlig tenker om henne og det totalt ødelagte "vennskapet" vårt.
Ny personlighet
Var ikke helt sikker på hva jeg skulle kalle det, men det jeg også tenkte på akkurat nå er at jeg ofte har fått et spørsmål: "Du liker ikke at folk forrandrer seg, gjør du?"
Vel... Nei, jeg kan vel egentlig ikke si det. Og om man tenker seg om, til en viss grad er det forståelig. Det er personligheten til en person man er glad i. Om den personligheten forrander seg da, jeg snakker om KRAFTG forrandring, er det da naturlig å fortsette å være glad i personen? Føles som at det er forventet man skal være glad i den samme personen uansett hvordan de oppfører seg. Hallo! Enkelte tilfeller med mine venner har det føltes som at det er ikke den samme gode gamle personen jeg er vant til lengre. Det er som at en ny person har tatt på seg den fysiske formen og minnene til den jeg en gang kjente så godt.
Har fått litt Harry Potter dilla de siste dagene, og et sitat fra en av filmene satt seg i hodet mitt: "It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities." Og ja jeg føler dette er litt sant, det er valgene i livet som viser hvilken person vi er. Men det er ikke bare valgene. Våre holdninger og hvordan vi uttrykker dem er det som virkelig viser det.
Så om du har fått en ny venn, hvertfall en potensiell venn, og får vite en holdning personen har. La oss si du står for likestilling, og denne nye vennen er kjønnsdiskriminist eller rasist. Kan folk VIRKELIG stille krav om at du skal være venn med denne personen, og ignorere hans eller hennes holdninger? Jeg sier nei.
Det er noe som mange kaller "kjemi". Og om kjemien ikke stemmer overens pga. holdningene deres, skal man da fortsette å være venner? Jeg synes det blir feil. Nå nylig ble jeg kalt for idiot, for at jeg ikke ville ha noe å gjøre med en jeg kjenner via msn. Hvorfor ville jeg ikke ha noe med henne å gjøre? Jo, fordi jeg fikk vite hvor sinnsykt fordomsfull hun er. Hun mente at gutter er mye verre enn jenter når det gjelder sex (mer om det
her), og vi kranglet over dette. Jeg blokket henne og sa at jeg gidder ikke holdningene hennes. Noen dager etter sendte hun sms og prøvde å bli venner igjen, da jeg nevnte holdningene sa hun at jeg er teit som ikke vil være venner over det. Hun sa hun er homofob og søsteren hennes er lesbisk, men likevell holder de kontakten. DUH! Det er søsteren, ikke en random person man er kjent med via internett!
Så... Liker jeg ikke at folk forrandrer seg? Nei, jeg gjør ikke det. Om personen forrandrer seg prøver man kanskje og fortsatt komme overrens, men. Spør deg selv dette: Ville du blitt like god venn med personen om h*n var slik da dere møttes, som h*n er etter å ha forrandret seg? Om du ikke meg hånden på hjertet kan si ja, hvorfor skal man da klamre seg til vennskapet med en person du egentlig ikke vil være venn med?
Savn
Akkurat nå er det tre personer jeg føler et intenst savn etter...
Linni, som bor ALT for langt unna! Det er særiøst LENGE siden sist vi møttes! Heldigvis får jeg sjansen til å se henne i sommeren når jeg skal til Oslo en uke :)
Vivian, som jeg desverre forlot når jeg flyttet fra Mehamn. Vi holder enda kontakten, og jeg vil ikke gi slipp på henne. Er utrolig glad i henne. <3
Kjell, som forlot oss en Onsdags formiddag. 14. April 2010 gikk han bort, pga. kreft. (Om noen ikke vet mer om det og er interessert skrev jeg et innlegg etter han gikk bort. Les det
her.) Jeg savner han virkelig. Han var en av de få gode vennene jeg hadde.
Love
Alle jeg er glad for å ha i livet mitt, som gjør hverdagen litt lysere. Om du ikke er nevnt og føler deg glemt; det betyr ikke at jeg er glad i deg. Det er bare at enkelte venner står i sterkere fokus i slike perioder, og har rett å slett vært der mest når jeg trengte en venn.
Linni. Har vært en trofast venn siden barneskolen, og vi har så mange likheter. Et vennskap for livet.
Vivian. God å ha i tøffe perioder, og hjelper meg å holde fokus på hvorfor livet er verdt å leve. Love <3
Amund. God kompis, alltid lett å le med han. En av de heller få guttevennene jeg har. x]
Chris. Venner siden før vi kunne gå, haha. :D Har vært vanskelige perioder hvor man er uvenner, men det er bare vanlig.
Cecilie. En av de fra Vardø jeg ikke får vært med og grunnen vet jeg ikke. Men hun er kanskje den som lettest får humøret mitt fra bånn til topp. Det varer kun den perioden hun er i nærheten (merk: med "nærheten" mener jeg også når vi prate på msn), men når hun er der er humøret virkelig på topp, jeg ler mer med henne enne noen annen venn.
Og til sist bare for å ikke få høre det fra eventuelle venner som kan lese dette og tro de ikke betyr noe. Det gjelder ikke alle, men noen kjente er latt ute for en GOD grunn!
Navn kommer i tilfeldig rekkefølge.
Lena
Charlotte
Cecilie D
Chris F
Marie
Eirik
Christine
Silje
Karoline
Mette
Vebjørn
Og selvfølgelig; familien.
BIFF!! <3